Ålesund golfklubbs daglige leder Espen Skarbø har innimellom alt arbeid fått presset inn noen få golfrunder på den naturskjønne banen på Solnør Gaard. En bane i fantastisk stand som er vel vært ett besøk hvis du er poå de kanter av landet. Etter runden har han gjort seg noen betraktninger, og som han selv sier: Dette er skrevet som et lite kåseri, med glimt i øyet og en god dose selvironi. Samtidig er budskapet alvorlig ment. Vi har en fantastisk bane, og den blir enda bedre når vi alle gjør de små tingene som betyr så mye. Siden dette innlegget er veldig generelt for de fleste baner i hele landet har vi fått tillatelse til å gjengi dette på vår side som en liten oppfordring til at vi også tar oss av vår bane på samme måte til det beste for oss selv og våre gjester:

En golfers ferieoppdagelser

Folk tror gjerne at det beste med å jobbe i en golfklubb er at man får spille mye golf.
Det er omtrent like riktig som å tro at en kokk spiser femretters middag hver arbeidsdag.
Når man jobber med golf, bruker man nemlig langt mer tid på å passe på golfspillere enn på å være golfspiller.
Banen skal driftes. Medlemmer skal følges opp. E-poster skal besvares. Små og store problemer skal løses. Og innimellom dukker det opp ting ingen hadde på bingokortet den morgenen.
Etter halvannen ukes ferie fikk jeg endelig anledning til noe så sjeldent som en full golfrunde uten klokke, telefon eller dårlig samvittighet.
Golfen? Den var omtrent som forventet. Med fem runder i sekken så langt denne sesongen var det lite som tydet på at verken Viktor Hovland eller Augusta National hadde grunn til bekymring.
Men det er jo noe av det fascinerende med golf. Innimellom alle de mindre vellykkede slagene dukker det plutselig opp ett eneste slag som får deg til å tenke:
«Ja, det er jo derfor jeg holder på med dette.» Så glemmer man de 97 andre.

Men det var ikke egen score jeg gikk og tenkte på etter runden. Det var banen. For banen er rett og slett blitt veldig bra.
Så bra at medlemmer som har spilt her i flere tiår stadig sier at de aldri har sett den bedre. Det er store ord. Spesielt fra golfspillere.
For dersom det finnes en gruppe mennesker som er mer detaljorienterte enn greenkeeperne, må det være golferne selv.
De legger merke til alt. En green som er et halvt hakk tregere enn i går. En bunker med ny sand. Eller gammel sand, for den saks skyld. En fairway som ser litt bredere ut enn i fjor.
Alt blir observert. Alt blir diskutert. Alt blir analysert.
Når de samme menneskene sier at banen aldri har vært bedre, da er det grunn til å lytte.
Men så kommer hjertesukket. For golfspillere er et fascinerende folkeslag.
Ingen steder finner man mennesker som er så opptatt av detaljer og samtidig så imponerende flinke til å overse noen av de aller enkleste.
Ta prøvesvinger på teestedet, for eksempel. Jeg har etter hvert begynt å lure på hva enkelte egentlig trener på. Hvis den fjerde prøvesvingen fortsatt ikke kjennes riktig, er det kanskje ikke gresset som er problemet.
Så har vi den lille koppen på tee. Den som er laget for knekte pegger. På et eller annet tidspunkt må noen ha sett den og tenkt: «Der ja. Perfekt for brukt snus.»
Etter hvert har tydeligvis flere kommet til den samme konklusjonen. Resultatet er at en beholder for knekte pegger gradvis har utviklet seg til et slags alternativt renovasjonssystem.
Når vi først er inne på snus, må jeg innrømme at jeg er oppriktig fascinert. Man tar boksen opp av lommen. Vurderer kanskje å åpne topplokket, «shit, det var fullt» – Tar ut snusen. Ser seg rundt…Og tenker tilsynelatende: «Naturen ordner resten.»

De færreste ville kastet brukt snus på stuegulvet hjemme. Likevel ser enkelte ut til å mene at fairwayen eller teeboksen, er et helt rimelig alternativ.
Så har vi divotene. Golfspillere har en bemerkelsesverdig evne til å oppdage andres divoter. Egne divoter ser derimot ut til å være nesten usynlige.
Det er nesten litt fascinerende. Man kan irritere seg over en ureparert divot femti meter unna. Og så lage en ny to minutter senere uten å ofre den en tanke. Det krever presisjon.
På greenene finner vi nedslagsmerkene. Jeg har etter hvert begynt å tro at mange golfspillere ser på dem omtrent slik ungdom ser på oppvask hjemme. Alle vet at noen må gjøre jobben. Man er bare ikke helt sikker på hvorfor det alltid skal være en selv.
Og så er det bunkerne. Golfens svar på sandkasser. Forskjellen er at barn ofte er flinkere til å rydde etter seg.
Til slutt har vi kanskje den mest verdifulle ressursen av dem alle. Spilletempoet.
Golf skal nytes. Men gruppen bak trenger ikke nødvendigvis å bruke et kvarter på å bivåne letingen etter en ball som åpenbart har valgt et nytt liv utenfor golfbanen.
Noen baller ønsker rett og slett ikke å bli funnet. De må få lov til å gå videre. Slik som resten av oss. Til syvende og sist handler ikke dette om pegger. Eller snus. Eller divoter. Eller bunkere.

Det handler om respekt.
Respekt for banen.
Respekt for dem som spiller etter oss.
Respekt for alle frivillige som bruker mange timer av fritiden sin på klubben.
Respekt for de ansatte som hver dag gjør sitt beste for å holde banen i den standen vi alle ønsker.
Og egentlig også litt for oss selv. For en golfklubb blir aldri bedre enn summen av vanene til menneskene som bruker den.
Den gode nyheten er at de aller fleste allerede gjør dette.
De reparerer. De rydder. De raker. De tar vare på banen.
Denne teksten er derfor ikke skrevet til dem.
Den er skrevet til den lille gruppen som kanskje ikke har tenkt over hvor stor forskjell de små handlingene faktisk gjør.
For sannheten er ganske enkel. Noen andre kommer aldri. Det er oss. Alle sammen.